Forskning etter skogbrannen

Her kan du lese om noen av de forskjellige forskningsprosjektene som pågår i Mykland etter skogbrannnen i 2008.

 

Forskere som undersøker de brannherjede skogområdene i Froland i Aust-Agder, har påvist flere rødlistearter – truete og sårbare arter – på brannstubber og i det svidde jordsmonnet. Les mer om dette på Agderpostens nettside her

Artsdatabanken – Artsprosjektet – undersøkelser i skogbrannfeltet i Froland

Analyser av bunnprøver viser en ekstremt høy konsentrasjon av miljøgiften PAH i sedimentene i innsjøene etter skogbrannen i Froland i fjor sommer. Se pressemelding på heimesidene til NIVA her.

Skogbrann blir forskermat, les mer på Skog- og landskapshjemmeside.

 

 

Flått og flåttforskning i Mykland, ved Ola Rosef

 

Undersøkelser på forekomst av flått året etter brannen i randsonen og i brannfeltet ga ingen flåttfangst.

Ellers er flått fanget ved såkalt flagging med et spesielt håndkle på 1×1 meter som blir trukket gjennom vegetasjonen. Det er fanget flått i fem år (2005-2009) som er undersøkt for innhold av ulike smittestoffer.

En stor tetthet av skogflåtten, Ixodes ricinus, har blitt satt i sammenheng med høy tetthet av vertsdyr (vilt). Alle flåttens tre stadier, larve, nymfe og voksen er blodsugende og kan opptre i svært høye antall. Når flåttpopulasjonen er høy vil de være plagsomme for dyr og mennesker og kan overføre sykdom til dyr og mennesker. Den flåtten vi observerer på hjorten er helst de voksne hunnene.

Skogflåtten Ixodes ricinus hører til edderkoppene, Arachnidae.

De minste flåttene, larvene, er vanskelige å se. De er små (1 mm) og skiller seg fra nymfene ved at de er mye mindre og har 3 par bein mot 4. De voksne har 4 par bein. Det voksne stadiet består av både hanner og hunner. Bare hunnene suger blod i voksen stadiet. Hannens funksjon er å pare seg med hunnen. Hanner og hunner skilles lett ved at hannen er mørk blåsvart mens hunnen har et rødfarget skjold. Nymfene er og mørke men er mye mindre enn de voksne. Nymfer og voksne hunner er spredere av flere sykdommer, mens larvene bare overfører de som kan smitte gjennom egg og larvestadiet. Larvene kan motta smittestoffer fra vertsdyret ved første blodmåltid.

Larvene er stort sett å finne helt nede på bakken, derfor er mus (og fugl) viktig som den første verten. Flåtten fester seg først og fremst på partier hvor huden er tynn. Flåttangrepet gir irritasjon i huden som et myggestikk/kleggbitt. Først bedøver flåtten området den biter slik at vi ikke merker noe. Først når flåtten skiller ut spytt med ulike kjemiske komponenter reagerer vi med kløe.

Flåtten er særlig følsom for tørke, og i noen grad av kulde. Sterk barfrost og tørkesomre vil påvirke antallet. Biotopen til flåtten er derfor i skyggefulle områder hvor det er tett med busker og fuktig. Bringebær- og orekratt er gode biotoper. Gjengroing er gunstig for flåtten. Her får den skygge og fuktighet. Dette isolerer også om det kommer frost. Særlig om det kommer noe snø vil disse biotopene gi god isolasjon.

 

 

Sykdommer flåtten overfører

 

Borreliose/Lyme disease

Lyme disease hos mennesker er forårsaket av bitt av flått infisert med Borrelia bakterier. Hos mennesker kan sykdommen gi alvorlige symptomer alt etter hvilken av bakteriene (Borrelia afzelii, B. garinii eller B. burgdorferi sensu stricto) en blir smittet av. Den vanligste i Norge er førstnevnte som hos mennesker ofte gir en kraftig hudbetennelse som brer seg ringformig ut fra bittstedet (Erythema migrans). B. garinii er den varianten som oftest gir nevroborreliose mens Borrelia burgdorferi sensu stricto ofte affiserer store ledd. Antall smittede mennesker har økt sterkt hvilket har sammenheng med at flåtten invaderer nye områder og har økt sterkt i antall. En mener endringer i klima (varmt og fuktig) og gjengroing kan være årsaker til økningen. Økt vilttetthet gir også økte flåttforekomster da viltet vil være vert for siste blodsugende stadium. Mennesket er bare tilfeldig vert for flåtten. Flåtten har mottakere for kjemiske signalsubstanser og kan bevege seg opptil 10 m. De vil trekke til stier og steder det er aktivitet. Rydding av kantvegetasjonen og bevegelse uten å komme ut i denne hindrer angrep.

 

Anaplasma phagocytophilum

Anaplasma phagocytophilum som finnes i flått kan overføres og gi sykdom hos mange dyrearter og mennesket. Bakterien er trolig vanlig som sykdomsårsak hos vilt. Ved høyt antall hjortedyr er forekomsten av bakterien hos vertssøkende flått i vegetasjonen høy. Det tyder på at vilt er viktig for å opprettholde infeksjonen. Flåtten suger blod fra infiserte dyr og er passive bærere av bakterien som ved neste blodmåltid kan smitte dyr og mennesket. Sterk infeksjon hos kalver kan være alvorlige og ha dødelig utgang. Symptomene kan ellers være fra lette angrep med forbigående feber og nedsatt almenntilstand til alvorlige infeksjoner. Anaplasmose nedsetter immunforsvaret hvilket gir større risiko for sekundærinfeksjoner.

Forekomsten av denne bakterien i flåtten i vilttette områder kan være opptil 20-30%. Infiserte opparbeider seg en viss immunitet. En tidligere smitte kan derfor måles ved at det er antistoffer i blodet

Det er ikke noe praktisk diagnostisk verktøy for å stille diagnosen anaplasmose. Sykdommen smitter ikke mellom individer uten gjennom flått. Om en mistenker anaplasmose kan den behandles med antibiotika.

 

Babesia divergens

Når en Babesia infisert flått suger blod vil det dannes kineter som vandrer til flåttens spyttkjertler hvor det skilles ut sporozoiter i spyttet. Disse vil så komme over i blodbanene til vertsdyret ved blodsugingen. De trenger så inn i de røde blodlegemene og formerer seg der og danner 2-4 merozoitter. Disse sprenger (lyserer) og vandrer ut av de infiserte blodlegemene for så å trenge inn i nye blodlegemer hvor de gjennomgår ny celledeling og syklusen gjentar seg. Dette er den ukjønnede formeringen. Når flåtten suger blod fra et infisert dyr skjer det en kjønnet formering i flåtten. De intraerytrocytære encellede stadier utvikles til gameter i flåttens tarmsystem. Gametene fusjonerer og danner zygoter som utvikles videre til mobile kineter i hunnflåtten. Disse innvaderer via hemolymfen til ulike organer som ovarier og spyttkjertler. De som går over i eggstokken går videre inn i eggene og kan overføres til larvene når de klekkes og flåtten er således smitteførende i alle de tre blodsugende stadiene. Flåtten kan derfor være infektiv i 3-4 år.

Babesiose forekommer hos storfe, gir høy feber (40-41ºC). Kaffefarget urin er et typisk symptom. Storfe opparbeider seg immunitet. Flåtten kan i meget sjeldne tilfeller smitte mennesket, men det er da hos personer med nedsatt immunforsvar. Det er så langt bare diagnostisert ett humant tilfelle i Norge og mindre enn 20 i Europa.

Når det gjelder vilt er det uklart om hvor god immunitet de har opparbeidet seg, og hvor mottakelige de er for sykdommen. Undersøkelser i Norge viser at ca 1% av flåtten er infisert med Babesia divergens. Det er mye usikkerhet omkring parasitten og betydningen hos vilt. Mye tyder imidlertid på at det kan være en variant som er tilpasset viltet og kan gi sykdom. Fra andre europeiske land har en funnet Babesia EU1 varianten, og denne regnes som den ansvarlige hos hjortevilt. Sykdommen opptrer i den flåttaktive perioden. Det lages et blodutstryk som kan vurderes i mikroskop. Parasitten ses som små legemer i de røde blodcellene.

 

Tularemi (Francisella tularensis)

Francisella tularensis har et svært bredt vertspekter med mer enn 200 dyrearter inkludert mennesket. Tularemi er primært en sykdom som opptrer spesielt hos hare (harepest) og smågnagere. Sykdommen er stasjonær i landet og opptrer sporadisk. Epidemiologien omkring tularemi er komplisert og lite kartlagt. Flått (og mygg) regnes som vektorer. Bakterien overlever i det akvatiske miljøet og i gjørme lengre tid. Det er gjort noen undersøkelser i Norge over forekomsten av bakterien i flått, men disse viser at flåtten i svært liten grad er infisert.

 

 

Forskningen i Mykland

 

Undersøkelser på forekomst av flått året etter brannen i randsonen og i brannfeltet ga ingen flåttfangst.

Ellers er flått fanget ved såkalt flagging med et spesielt håndkle på 1×1 meter som blir trukket gjennom vegetasjonen. Det er fanget flått i fem år (2005-2009) som er undersøkt for innhold av ulike smittestoffer.

Undersøkelsene ble gjort ved å påvise spesifikt DNA ved hjelp av såkalte PCR metoder (polymerase kjede reaksjon) som er helt spesifikke for bakteriene.

Vi fant at 12% av flåtten var infisert med Borrelia. Borrelia afzelii, den varianten som stort sett gir ringformet hudinfeksjon (Erythema migrans). Denne er da lett å behandle med antibiotika. Borrelia garinii som er den hyppigste årsaken til nevroborreliose ble også funnet i noen få flått.

Hjortevilt har levd med flått og har tilegnet seg naturlig immunitet (beskyttelse) for Borrelia infeksjoner. Når flåtten suger blod hos hjorteviltet får den også i seg antistoffer mot Borrelia. Disse antistoffene som sirkulerer i blodet vil eliminere bakterien i flåtten. Undersøkelsene viste at flåtten var mer infisert i Mykland med en moderat vilttetthet sammenlignet med områder med høy vilttetthet.

Vi fant lav forekomst av Anaplasma phagocytophilum (4,3%) i flåtten, et forhold vi tror skyldes moderat vilttetthet. Resultatene fra Mykland er sammenlignet med områder med høy vilttetthet, og dette underbygger vår teori.

Vi har og funnet en forekomst av Babesia divergens i ca 2,5% av flåtten, en verdi som er noe høyere enn det vi finner ellers i landet (ca 1% av flåtten er bærer). Det kan ikke gis noen god forklaring på dette.

Francisella tularensis kunne vi ikke påvise i flått verken fra Mykland eller andre lokaliteter vi har undersøkt.

 

 

Mer detaljer og sammenligninger med andre lokaliteter er gitt i publikasjonene:

Rosef O., Radzijevskaja J., Paulauskas A. C. Haslekås. 2008. The prevalence of Anaplasma phagocytophilum in host seeking Ixodes ricinus in Norway. Clinical Microbiology and Infection. 10.1111/J.1469-0691.2008.02169x

Rosef O., Paulauskas A. Radzijevskaja J. 2009. Prevalence of Borrelia burgdorferi sensu lato and Anaplasma phagocytophilum in questing Ixodes ricinus ticks in relation to the density of wild cervids. Acta Veterinaria Scandinavica 51:47, 1-8.